I promised myself I’d never sing of love if it does not excist

Brått knuses alle drømmene mine nok en gang.
Jeg mener ikke å være pessimistisk. Jeg vet at jeg er det, men jeg mener ikke å være det.
Jeg sier bare sannheten. For denne gangen overdriver jeg ikke.
Nok en gang kommer alle feilene fra de tre siste årene tilbake og biter meg. Uansett hvor mye man forbedrer seg og kommer seg videre, så forsvinner det ikke. Man kan heve seg over det, men man kan likevel ikke slette fortiden sin. På et eller annet tidspunkt vil det brått bli fremtiden din igjen, og det er ingenting du kan gjøre med det.
Feilene mine fra de tre siste årene, spesielt året i fjor, har nå lagt grunnlaget for hele fuckings fremtiden min. Og alt jeg kan gjøre er å sitte å vente på at det skjer.

Kanskje får jeg enda et mirakel. Kanskje lar karma og skjebnen meg gå for denne gangen også. Kanskje jeg får en slags belønning for å ha blitt så sinnsykt mye sterkere og bedre. Kanskje ordner det seg.
Men om ingen store makter spiller på mitt parti, for en gangs skyld, så skjer det nok ikke.
Og da har jeg virkelig null peiling på hva jeg skal gjøre.

Jeg trodde det kom til å ordne seg. Jeg trodde at alt kom til å bli helt OK.
Sånn som det har vært det siste året. Det siste året har vært ordentlig bra, og jeg trodde virkelig at lykken endelig hadde kommet til meg også. Men kanskje får jeg bare litt av gangen? Og kanskje har jeg ubevisst valgt å få den i en annen form denne gangen? Kanskje ligger det rett og slett ikke i kortene mine at jeg skal få det livet jeg drømmer om å få?

Jeg lurer på å finne fram gamle drømmer og samtidig lete opp noen nye. Det kan umulig skade å ha mange drømmer på dette punktet i livet. Jeg har fortsatt mye jeg kan utrette. Jeg har fortsatt mange muligheter, selv om det kanskje ikke er de mulighetene jeg vil ha akkurat nå. Men er det en ting alle vet om meg, så er det at jeg ombestemmer meg lett, jeg vil ha alt – spesielt det jeg ikke kan få, og jeg er lett å venne over på andre tanker. Så hvorfor ikke venne meg selv over på andre drømmer? Selv om jeg kanskje må vente ett års tid på å få utrettet noe…

“We have to find other ways to make it alone and to keep a straight face.”

Stikkord: følelser, sadface, tanker

Lights will guide you home

Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv.

Det gikk nettopp opp for meg.
Dette er starten på resten av livet mitt.
Nå er det ingen vei tilbake. Jeg kan ikke gå tilbake, jeg kan ikke stå stille. Den eneste veien er framover, og jeg hater det.
Det gikk greit når jeg ikke trivdes. Å pakke sammen sakene mine og dra gikk fint. Jeg ville dra. Jeg ville starte på nytt. Men hvorfor i all verden skal jeg pakke sakene mine og dra fra det stedet jeg elsker, der hvor jeg trives aller best? Hvorfor skal jeg dra bort fra alle de tingene som har gjort meg så lykkelig som jeg er i dag?
Jeg skjønner at jeg ikke kan bli. Om jeg tar det samme stuntet i år også, som jeg gjorde for to år siden, så kommer det bare til å bli helt likt. Det er selvfølgelig ingen garanti. Kanskje blir det bare enda bedre. Men kanskje blir det også like ille igjen. Jeg kan riktig nok ikke rømme for alltid, men følelsen av å bli forlatt nok en gang er ikke noe jeg orker akkurat nå.
Jeg har brukt ett år på å bygge meg opp igjen etter den feilen og mange andre feil som fulgte med. Jeg har brukt ett år av livet mitt på å rette opp i alt, og endelig har jeg greid det. Jeg er ikke sterk enda, men jeg er sterkere. Jeg er modigere. Jeg er tøffere. Og jeg er klar.
Jeg er klar for å dra ut i verden enda en gang, og jeg tror jeg skal greie det.
Men jeg er redd for å falle.
For hva hvis det ikke funker denne gangen også? Jeg vet at jeg ikke kan bli, men hva hvis det ikke funker å dra? Hvor skal jeg gå da? Hvor skal jeg gjemme meg?
Dette kan være enda et feilsteg. Dette kan også være det riktigste valget jeg gjør hittil i livet mitt. Det er ingen måte å vite det på før jeg prøver.
Men det er det å prøve.

Hvem rømmer vel når man er lykkelig?

Stikkord: følelser, tanker

You can always sell any dream to me

Jeg merker at en liten del av meg skulle ønske at dette var noe mer. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor jeg ønsker det, for jeg har da aldri verken ønsket eller tenkt på det før. Kanskje oppdaget jeg deg ikke ordentlig før nå? Kanskje merket jeg noe i deg som jeg virkelig likte? Eller kanskje er det bare hvordan jeg tolket det den kvelden som gjør meg frustrert nå, sidne jeg mest sannsynlig tolket det feil? Ingenting skjedde. Ingenting kommer til å skje. Og det er egentlig helt greit.

Men en liten del av meg, en veldig liten del, skulle ønske at det kanskje ble noe.

Stikkord: tanker

Tell him, tell him, tell him

Jeg har blåst opp detta til å bli mye større enn det egentlig er.
Faktisk, jeg har blåst det opp til å bli noe i det hele tatt.
Det jeg burde ha gjort, var å trekke pusten dypt, le litt og glemme det hele.
Ingen andre brydde seg.
Ingen kommenterte det direkte til meg. (Kanskje det var problemet?)
Ingen lo.

Men jeg lot det gå inn på meg.
Jeg tok meg nær av det.
Folk må få mene hva de vil, men å rope det ut i klasserommet til alle er ikke alltid like nødvendig.
Selvfølgelig, jeg vet ikke hvordan det hele skjedde.
Jeg vet ikke hvordan de greide å gå fra helgas hendelser til mistanker de har hatt et helt skoleår.
Jeg vet ikke hvordan de greide å skjemme meg ut på to forskjellige punkter på under ti minutter.
Men de gjorde det. De greide det.
De fikk meg til å ville synke ned i jorden og aldri igjen komme opp.
Jeg klandrer dem ikke. Jeg er ikke sur.
Jeg er flau.

Jeg liker ikke at jeg ikke vet hvilke tanker de andre sitter igjen med.
Hva tror de nå?
Hva tror han nå?
Er det lille håpet jeg likte å ha helt borte?
Må jeg puste dypt inn og se ned i gulvet hver dag resten av skoleåret?
Vil det egentlig blåse bort så fort som de sier?

Hjalp det egentlig at jeg følte for å ta opp det som ble sagt med han?
Fikk jeg egentlig noe ut av det? Fikk han noe mer ut av det?
Er det fler jeg burde snakke med?

Eller burde jeg bare trekke pusten dypt og glemme det?

Det var tross alt ingenting annet enn sannhet (tror jeg) og ett par mistanker. Hva er vel så farlig med det…?

Stikkord: følelser, sadface, skravling, tanker

Take me as you found me

Hva skal jeg si når jeg møter deg i morgen?

Sannsynligvis betydde det vel ingenting. Sannsynligvis er det vel lettest om vi begge later som ingenting og går tilbake til å knapt snakke sammen. Det er nok også det som kommer til å skje.
For jeg tror ikke det betød noe som helst. Eller?

Det plager meg at jeg ikke vet hvor vi står.
Det burde ikke vært noe å lure på i det hele tatt. Det burde nok ikke ha skjedd. Det var nok bare alkoholen som snakket, alkoholen som lurte oss. Men kan vi virkelig skylde på det?
Du hadde vel fått mer enn nok, og jeg vet ikke engang hva du husker. Men hvis du husker det jeg husker, så håper jeg du er like forvirret som meg. For jeg tror det var mer enn alkohol og dårlig dømmekraft.

Men er det noe i det hele tatt for det?

Hvor går grensen mellom fyllefeil, feil og helt rett?

Stikkord: følelser, skravling, tanker

I’ll bang on this piano like you care at all

Jeg kjente henne ikke da, men jeg kjenner henne nå. Og hvis mine mistanker er rette, at hun ikke har forandret seg så mye psykisk, så begynner jeg å skjønne hvorfor hun oppfører seg som hun gjør. Klart jeg kun var et andrevalg! Jada, jeg var nok ønsket, men så kort tid etterpå? Jeg tror jeg er en konstant påminning om hva som skjedde knapt et år før meg. Jeg tror at jeg er trøstepremien, og hver dag, så lengter hun etter det hun tapte. Og jeg skjønner tapet hennes. Jeg føler med henne. Jeg kjenner nesten tapet selv. Jeg synes synd på henne for det. Men jeg synes enda mer synd på meg om mine mistanker er rette. Dette er et av de få tilfellene hvor jeg håper at jeg tar feil. For å kun ha tredjeplass i hjertet til moren min er ikke noe jeg ønsker. Jeg kommer aldri til å få førsteplassen, for den er allerede opptatt, men jeg trodde at jeg i det minste hadde andreplassen. Men nå er jeg ikke lenger sikker…

Say what you need to say…

Stikkord: følelser, sadface, tanker

It’s so rock & roll to be alone

Jeg skulle gjerne ha hatt et bedre forhold til familien min.

Familien min har aldri vært særlig sammensveiset. Det er kanskje klisé (og kanskje sånn det skal være og?) å si at jeg ikke kom over ens med foreldrene mine i barndommen, men det var grunner til det. Det var ikke puberteten og hormoner som styrte vilt. Det var grunner. Ordentlige grunner. Men grunnene er ikke der lenger, og jeg skulle mer enn gjerne ha hatt et bedre forhold til dem. Broren min kommer over ens med foreldrene våres. Det har han alltid gjort. Men han er også stikk motsatt av det jeg er. Han kommer over ens med alle. Han har ingen problemer med å få venner. Alle kjenner han, og de få som ikke gjør det, de vet i hvert fall hvem han er, og de vet også alt om han. Hele bygda vet hvem han er – og han nyter det. Og jeg er kjent som “søstra hans”. Når det kommer til alle på bygda, så jeg er ikke et eget individ. Jeg går under han. Jeg er den irriterende lillesøstra hans som alltid spionerte på han og venna hans når de låste døra til rommet hans. Jeg er den jenta.

Jeg vet ikke hvorfor jeg vil ha et bedre forhold til familien min. Det har vært sånn litt smått de siste åra. Kanskje er det fordi mamma nesten døde for to år siden. Kanskje er det fordi de to siste åra (uten sammenheng med mamma, altså) har vært de to verste åra i livet mitt. Kanskje er det fordi jeg har få venner og trenger noen å knytte meg til. Jeg vet ikke. Alt jeg vet er at jeg har prøvd, og det er vanskelig. Jeg har åpnet meg mer og mer for mamma, prøvd å bli ordentlig venn med henne, men det går ikke slik jeg ønsker. Det kan gå måneder mellom hver gang vi snakker sammen, jeg har alltid bedt meg selv på middag når jeg spiser der, det er jeg som drar med henne på shopping og hun åpner seg aldri tilbake. Jeg vet ingenting om henne, og hun vet mer og mer om meg. Når jeg ikke føler for å snakke, så sier ikke hun noe heller. Jeg hater virkelig å innrømme det, men vi er egentlig veldig like på mange punkter. Og kanskje er det nettopp derfor jeg også fortsetter å prøve, mens hun fortsetter å trekke seg unna.

Og kanskje er det også derfor jeg har valgt å flytte langt unna til høsten.
På den måten har jeg ingenting å klage på lenger. Jeg har ingenting å sammenligne med. Jeg er langt unna. Det er ikke bare å ta en biltur og spise middag hos henne. Det er ikke bare å ta en snartur innom.

I stedet for å prøve å komme enda nærmere familien, så har jeg valgt å gi opp. Og trekke meg enda lenger unna.

Jeg skal bli selvstendig igjen. Den jenta de oppdro meg til å være. Langt i fra avhengig av familien min.

Stikkord: følelser, sadface, skravling, tanker

You’re the one that got away

Når jeg plutselig får masse å gjøre, sånn som nå, så stenger jeg meg inne. Låser døren. Vil ikke snakke med noen.
Men jeg gjør ingenting av det som jeg egentlig skulle ha gjort.
I stedet, så bruker jeg tiden på å se på tv-serier. Enten en jeg allerede har sett, eller en gammel en som jeg alltid har hatt lyst til å se. Og når jeg først har begynt, så kan jeg ikke stoppe. Eller så rydder jeg. Leser kanskje i en bok jeg har lest før. Titter på gamle bilder. Baker. Baker litt mer. Vasker klær. Finner nye oppskrifter på muffins og brownies (som jeg egentlig ikke kommer til å prøve før om lenge).
Egentlig alt annet enn det jeg skal gjøre.

Jeg kan ha hele den opptatte timeplanen min i hodet. Jeg kan vite datoen og klokkeslettet på alt jeg skal gjøre/når det skal være gjort. Jeg tenker at jeg vil ha alt ferdig i god tid, vil ikke stresse. Orker ikke å stresse. For jeg vet hvordan jeg blir når jeg blir stresset. Og det er ikke et godt syn. Til og med jeg hadde rømt for livet om jeg hadde hatt muligheten. Alle får lov til å la være å kontakte meg når jeg blir stresset – uten at jeg holder det i mot dem. Og noen tar også frikortet i bruk.
Men jeg gjør det likevel ikke. Datoen og klokkeslettet nærmer seg, og jeg gjør ingenting. Orker fortsatt ikke å begynne, vil egentlig ikke. Tenker at det kanskje ikke er så viktig likevel, det som skjer det skjer. Det ordner seg jo alltid for snille jenter, ikke sant?

Jeg har eksamen i morgen, og jeg har lest 30 sider i hele skoleboka.
Men på en annen side: jeg har sett en episode av One tree hill og to episoder av Ally McBeal. Og det siden klokken 15.30.
Nå skal jeg se på enda en episode av Ally McBeal, også skal jeg krysse fingrene for at jeg ikke sovner, at eksamen går bra i morgen, og at jeg faktisk får meg til å lese i alle fall sammendragene i boka. Såppas burde jeg vel greie?

For etter i morgen, så er det rett på neste ting på lista.

Stikkord: klaging, sadface, skravling, tanker

If this is all you have to offer…

At mamma protesterer vilt når jeg forteller henne at å få barn ikke ligger i mine fremtidsplaner er vel det eneste normale å forvente. Og jeg skjønner det. Om min største drøm hadde vært barnebarn og en av to sjanser fortalte meg at det ikke kom til å skje, så hadde nok jeg protestert også. Jeg klandrer henne ikke. Men er det en ting foreldrene mine virkelig har gjort riktig med oppveksten min, så er det å alltid støtte meg, uansett hva. Jeg fikk kanskje ikke lov til å drive med alle fritidsaktivitetene jeg ville, men det var aldri fordi “det passet seg ikke”. Men dette nekter moren min å tro på. <>, sier hun. <>.

Men hvorfor må jeg det? Er det så viktig at alle reformerer seg? Må alle føre slekten videre? Nei. Nå er det ikke akkurat å føre slekten videre jeg har problemer med (selv om det ikke er en god idé i seg selv). Men det er det livet man automatisk pådrar seg ved å få barn. Selv om jeg er ung og har hele livet mitt foran meg (jeg hater virkelig det uttrykket) og fremtiden min er usikker, så har jeg tenkt ordentlig igjennom dette. Helt seriøst. Som jeg sier til mamma, jeg kan selvfølgelig ikke love at jeg aldri får barn, men det er faktisk veldig sikkert. Jeg kjenner meg selv, jeg vet hva.jeg vil, jeg vet hva jeg drømmer om, og barn ville ikke gjort annet enn å ødelegge disse ønskene og drømmene for meg. Det passer ikke inn. Det er ikke er sånt liv jeg vil leve.

Kjæresten til mamma spurte meg om hva jeg gjør hvis jeg gifter meg med en som vil ha barn. Hva han hadde røyka forno er jeg ikke sikker på, for selvfølgelig er barn noe man snakker om før man gifter seg! Hvis han vil ha barn, så er det slutten. Det er en deal breaker. Det er sånt som tar knekken på forhold. Med mindre han er villig til å gi opp ønsket sitt. Mamma prøvde å fortelle meg at jeg måtte møte han halvveis: jeg kunne få barn, og han kunne være hjemme med dem… Helt seriøst, jeg aner ikke hva de to hadde røyka! Å gi opp ønsket om barn er litt enklere enn å få barn når man egentlig ikke vil. Ikke nok med at barnet tar skadet av at det er uønsket, men skal jeg ødelegge kroppen min og vie livet mitt helt og holdent til et annet menneske fordi jeg ikke vil finne meg en kjæreste som faktisk respekterer min kropp og mine ønsker?! Selvfølgelig er hans ønsker viktig også, men når det kommer til å føde, så er det kvinnen sitt valg. Men selvfølgelig, om det var dama som ville ha barn og mannen ikke ville ha det, så måtte jo hun ha respektert det. Det går begge veier.

Uansett.
I mine øyne er det unødvendig og meningsløst at alle skal føre nye barn inn i verden og skape ikke annet enn problemer. Er det ikke bedre at vi prøver å hjelpe de barna som allerede er satt til live først og som trenger hjelpen våres?

Nei, hvis det noen gang blir barn boende i samme hus som meg, så er de ikke mine via blod eller slekt. Det er via et adopsjonsbyrå eller barnevern.

Sett de trengende først!

(Jeg gikk helt bort fra poenget mitt etter hvert…)

You’re listening to the sound of my breaking heart

Jeg rømmer.
Jeg rømmer fordi jeg ikke vil være som dere.
Jeg vil ikke bli fanget av samfunnets ønsker og forventninger.
Jeg vil ikke leve et liv hvor jeg er nødt til å være en slave for meg selv.
Så jeg rømmer.

Håper.

Håper at livet vil være annerledes andre steder.
Alle andre steder enn her.

Jeg sier jeg vil finne det stedet jeg hører hjemme.
Der hvor jeg passer inn.
Og det er sant.
Men aller mest vil jeg bort fra dere.
Bort fra alt presset. Alle forventningene.
Selv om dere kun vil det beste for meg.
Og selv om dere presser lite.
Men presset er likevel stort nok for en sår sjel som min.
Jeg har ikke arvet nok styrke.

Støtten jeg får er nesten uutholdelig.
Dere holder meg ikke igjen.
Prøver ikke å få meg til å bli.
Dere hjelper meg. Vinker farvell. Smiler.
Dere er så alt for snille.
Så snille at det nesten sårer.

En dag kommer jeg kanskje tilbake.
Forhåpentligvis sterk og modig.
Forhåpentligvis selvstendig.
Ikke lenger preget av presset og forventningene.
Friskere. Sterkere. Modigere.
Meg selv.

Og forhåpentligvis liker dere det.
Prøver ikke å påvirke meg lenger.
Lar meg være.
Så kanskje jeg til og med blir.

Kanskje slår jeg meg ned her en dag. Slik som dere.
Men kanskje blir jeg værende borte. Borte fra dere.

Kanskje vil jeg alltid rømme.

Stikkord: følelser, sadface, tanker, tekst