Jeg har blåst opp detta til å bli mye større enn det egentlig er.
Faktisk, jeg har blåst det opp til å bli noe i det hele tatt.
Det jeg burde ha gjort, var å trekke pusten dypt, le litt og glemme det hele.
Ingen andre brydde seg.
Ingen kommenterte det direkte til meg. (Kanskje det var problemet?)
Ingen lo.
Men jeg lot det gå inn på meg.
Jeg tok meg nær av det.
Folk må få mene hva de vil, men å rope det ut i klasserommet til alle er ikke alltid like nødvendig.
Selvfølgelig, jeg vet ikke hvordan det hele skjedde.
Jeg vet ikke hvordan de greide å gå fra helgas hendelser til mistanker de har hatt et helt skoleår.
Jeg vet ikke hvordan de greide å skjemme meg ut på to forskjellige punkter på under ti minutter.
Men de gjorde det. De greide det.
De fikk meg til å ville synke ned i jorden og aldri igjen komme opp.
Jeg klandrer dem ikke. Jeg er ikke sur.
Jeg er flau.
Jeg liker ikke at jeg ikke vet hvilke tanker de andre sitter igjen med.
Hva tror de nå?
Hva tror han nå?
Er det lille håpet jeg likte å ha helt borte?
Må jeg puste dypt inn og se ned i gulvet hver dag resten av skoleåret?
Vil det egentlig blåse bort så fort som de sier?
Hjalp det egentlig at jeg følte for å ta opp det som ble sagt med han?
Fikk jeg egentlig noe ut av det? Fikk han noe mer ut av det?
Er det fler jeg burde snakke med?
Eller burde jeg bare trekke pusten dypt og glemme det?
Det var tross alt ingenting annet enn sannhet (tror jeg) og ett par mistanker. Hva er vel så farlig med det…?
