I promised myself I’d never sing of love if it does not excist

Brått knuses alle drømmene mine nok en gang.
Jeg mener ikke å være pessimistisk. Jeg vet at jeg er det, men jeg mener ikke å være det.
Jeg sier bare sannheten. For denne gangen overdriver jeg ikke.
Nok en gang kommer alle feilene fra de tre siste årene tilbake og biter meg. Uansett hvor mye man forbedrer seg og kommer seg videre, så forsvinner det ikke. Man kan heve seg over det, men man kan likevel ikke slette fortiden sin. På et eller annet tidspunkt vil det brått bli fremtiden din igjen, og det er ingenting du kan gjøre med det.
Feilene mine fra de tre siste årene, spesielt året i fjor, har nå lagt grunnlaget for hele fuckings fremtiden min. Og alt jeg kan gjøre er å sitte å vente på at det skjer.

Kanskje får jeg enda et mirakel. Kanskje lar karma og skjebnen meg gå for denne gangen også. Kanskje jeg får en slags belønning for å ha blitt så sinnsykt mye sterkere og bedre. Kanskje ordner det seg.
Men om ingen store makter spiller på mitt parti, for en gangs skyld, så skjer det nok ikke.
Og da har jeg virkelig null peiling på hva jeg skal gjøre.

Jeg trodde det kom til å ordne seg. Jeg trodde at alt kom til å bli helt OK.
Sånn som det har vært det siste året. Det siste året har vært ordentlig bra, og jeg trodde virkelig at lykken endelig hadde kommet til meg også. Men kanskje får jeg bare litt av gangen? Og kanskje har jeg ubevisst valgt å få den i en annen form denne gangen? Kanskje ligger det rett og slett ikke i kortene mine at jeg skal få det livet jeg drømmer om å få?

Jeg lurer på å finne fram gamle drømmer og samtidig lete opp noen nye. Det kan umulig skade å ha mange drømmer på dette punktet i livet. Jeg har fortsatt mye jeg kan utrette. Jeg har fortsatt mange muligheter, selv om det kanskje ikke er de mulighetene jeg vil ha akkurat nå. Men er det en ting alle vet om meg, så er det at jeg ombestemmer meg lett, jeg vil ha alt – spesielt det jeg ikke kan få, og jeg er lett å venne over på andre tanker. Så hvorfor ikke venne meg selv over på andre drømmer? Selv om jeg kanskje må vente ett års tid på å få utrettet noe…

“We have to find other ways to make it alone and to keep a straight face.”

Lights will guide you home

Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv.

Det gikk nettopp opp for meg.
Dette er starten på resten av livet mitt.
Nå er det ingen vei tilbake. Jeg kan ikke gå tilbake, jeg kan ikke stå stille. Den eneste veien er framover, og jeg hater det.
Det gikk greit når jeg ikke trivdes. Å pakke sammen sakene mine og dra gikk fint. Jeg ville dra. Jeg ville starte på nytt. Men hvorfor i all verden skal jeg pakke sakene mine og dra fra det stedet jeg elsker, der hvor jeg trives aller best? Hvorfor skal jeg dra bort fra alle de tingene som har gjort meg så lykkelig som jeg er i dag?
Jeg skjønner at jeg ikke kan bli. Om jeg tar det samme stuntet i år også, som jeg gjorde for to år siden, så kommer det bare til å bli helt likt. Det er selvfølgelig ingen garanti. Kanskje blir det bare enda bedre. Men kanskje blir det også like ille igjen. Jeg kan riktig nok ikke rømme for alltid, men følelsen av å bli forlatt nok en gang er ikke noe jeg orker akkurat nå.
Jeg har brukt ett år på å bygge meg opp igjen etter den feilen og mange andre feil som fulgte med. Jeg har brukt ett år av livet mitt på å rette opp i alt, og endelig har jeg greid det. Jeg er ikke sterk enda, men jeg er sterkere. Jeg er modigere. Jeg er tøffere. Og jeg er klar.
Jeg er klar for å dra ut i verden enda en gang, og jeg tror jeg skal greie det.
Men jeg er redd for å falle.
For hva hvis det ikke funker denne gangen også? Jeg vet at jeg ikke kan bli, men hva hvis det ikke funker å dra? Hvor skal jeg gå da? Hvor skal jeg gjemme meg?
Dette kan være enda et feilsteg. Dette kan også være det riktigste valget jeg gjør hittil i livet mitt. Det er ingen måte å vite det på før jeg prøver.
Men det er det å prøve.

Hvem rømmer vel når man er lykkelig?