Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv.
Det gikk nettopp opp for meg.
Dette er starten på resten av livet mitt.
Nå er det ingen vei tilbake. Jeg kan ikke gå tilbake, jeg kan ikke stå stille. Den eneste veien er framover, og jeg hater det.
Det gikk greit når jeg ikke trivdes. Å pakke sammen sakene mine og dra gikk fint. Jeg ville dra. Jeg ville starte på nytt. Men hvorfor i all verden skal jeg pakke sakene mine og dra fra det stedet jeg elsker, der hvor jeg trives aller best? Hvorfor skal jeg dra bort fra alle de tingene som har gjort meg så lykkelig som jeg er i dag?
Jeg skjønner at jeg ikke kan bli. Om jeg tar det samme stuntet i år også, som jeg gjorde for to år siden, så kommer det bare til å bli helt likt. Det er selvfølgelig ingen garanti. Kanskje blir det bare enda bedre. Men kanskje blir det også like ille igjen. Jeg kan riktig nok ikke rømme for alltid, men følelsen av å bli forlatt nok en gang er ikke noe jeg orker akkurat nå.
Jeg har brukt ett år på å bygge meg opp igjen etter den feilen og mange andre feil som fulgte med. Jeg har brukt ett år av livet mitt på å rette opp i alt, og endelig har jeg greid det. Jeg er ikke sterk enda, men jeg er sterkere. Jeg er modigere. Jeg er tøffere. Og jeg er klar.
Jeg er klar for å dra ut i verden enda en gang, og jeg tror jeg skal greie det.
Men jeg er redd for å falle.
For hva hvis det ikke funker denne gangen også? Jeg vet at jeg ikke kan bli, men hva hvis det ikke funker å dra? Hvor skal jeg gå da? Hvor skal jeg gjemme meg?
Dette kan være enda et feilsteg. Dette kan også være det riktigste valget jeg gjør hittil i livet mitt. Det er ingen måte å vite det på før jeg prøver.
Men det er det å prøve.
Hvem rømmer vel når man er lykkelig?
